Dagen etter...
Man kan ikke se det. Det er så lite, så lite. Men det vokser. Hver time som går, blir det større og større. Det begynner slikk, med en spire, en liten spire som ikke kan sees. Snart har det vokst seg stort, og kan ikke skjules for omverdenen.

Hva skal hun gjøre? Det er så mange stemmer, så mange som prøver å velge for henne, prøver spiren å snakke også? Hva sier det? Hysj! Stille, hun skal lytte inn i seg selv. Nei. Ingen stemme. Stille, stille. Har ikke fått talens bruk ennå. Må vokse mer først, bli stor og synlig. Tør ikke. Vil ikke. Ta det bort. Ute av syne, ute av sinn. - Nei, aldri inn i syne.

”Ta en pille for alt som er ille.” Så enkelt vi har gjort det å fjerne det som er uønsket. Lettere enn å fjerne en føflekk. Trenger ikke resept en gang. Hun svetter, vet ikke hva hun vil. Ser på pakken som ligger på bordet. Åpner den, tar ut pillen og svelger. En tåre presser seg frem, men hun presser tilbake. Vil glemme. Gå videre leve sitt eget liv. Vil bare være lykkelig…
______________________________

Tenk de som har det slik, de som tror dette er den rette måten å ordne opp på, at det ikke er noen annen utvei. De har fått livet i gave, men kaster det bort, i desperasjon. Redd for å ikke passe inn i den faste formen Norge i dag legger opp til.